Kjells tur til Blåfjell 2017

Det ble tur til Blåfjell også i 2017, men denne gangen forskjellig av to årsaker. Den første er at jeg har fått meg hund som turkamerat og den andre at jeg denne gangen ikke lå i telt, men delvis jobbet som gårdsdreng på Gjefsjø fjellgård med lønn i form av lån av en hytte ved fjellvannet Storkasttjønna.

Hunden er en bouvier des flandres (kveghund fra Flandern), født 29. april i Valdemarsvik på østkysten av Sverige. Jeg hentet den med bil og vi kom tilbake til Oslo på sankthansaften. Dere får bære over med at det blir mye omtale av hunden som heter Chomsky, oppkalt etter Noam Chomsky: https://no.wikipedia.org/wiki/Noam_Chomsky

Det å være ansvarlig for en hund betyr nærmest en omveltning av gubbens liv.

På veien til Gjevsjøen overnattet vi hos klassekameraten fra folkeskolen Tor Jentoft i Verdal. Som takk for gjestfriheten møkket Chomsky på et gulvteppe. Alltid like hyggelig å besøke Tor og hans fru Mari. Neste dag, 5. juli, dro vi til Gjevsjøen hvor vi ble møtt på svensk side av fjellbonden Christian Gjefsjø som fraktet oss (og altfor mye pikkpakk) over sjøen.

Oppgavene jeg hadde som gårdsdreng var ikke spesielt mange og krevende, der den største jobben var maling av fjøset på en ny låve. Ellers deltakelse i slåttonna og noen andre mindre gjøremål. Christian er ikke akkurat noen slavedriver. Det passet godt med denne ordningen, både fordi valpen var for ung til å gå så langt som til Holmtjønna, der jeg tidligere lå i telt, og fordi jeg sannsynligvis for gammel til å gå så langt med tung bør. Dessuten var det mye dårlig vær, så det var godt å ligge under tak. Og det å bo på en fjellgård og oppleve livet der var ganske lærerikt. Mens de fleste fjellgårder legges ned, ruster Christian opp sin, med en flunkende ny låvebygning som har serveringssted for turistene i hyttene de leier og har både bad og toalett. Christian er en god kokk, og han svingte opp med mange gode måltider de dagene jeg jobbet ved gården. Tidligere hadde jeg gått ned en god del i vekt, men denne gangen gikk det ikke slik.

Storkasttjønna viste seg å være et lite paradis, til dels dypt og godt med fisk, både ørret og røye. Mange odder med furuer.

Chomsky fikk med denne turen en praktfull start på livet. Vi bodde i en hytte like over gårdstunet, og det at han kunne gå fritt passet oss begge godt. Det samme ved den trivelige hytta ved Kasttjønna. Han var husrein i begge hyttene, men insisterte på å slå lens midt på stuegulvet på hovedgården. På de seks ukene han var i fjellet økte han i vekt fra fem til femten kilo. Han sover mye (samme som eieren) og når han ikke gjør det, vil han leke. Gårdshunden Raia , en fire år gammel elghund, avviste konsekvent Chomskys forsøk på å leke, uten at Chomsky ville gi seg.

Turen til Kasttjønna var på 7,5 km, inkludert en båttur på 1,5 km. Jeg var redd turen ville bli litt for slitsom for Chomsky, men han var i toppform da vi kom fram, mens jeg var ganske sliten. Med tre besøk til Kasttjønna ble det en del turer med robåt, noe valpen ikke var særlig begeistret for. Bare en gang hoppet han inn i båten frivillig, men etter at jeg lempet ham om bord, kunne han gjerne sovne i bunnen av båten.

Det var ikke mye dyreliv å se, men på en av lufteturene jeg hadde med Chomsky dukket det opp en flott rødrev med hvit haletipp på ca. 50 meters avstand. Reven hadde noe som liknet greiner i kjeften. Da han så oss, droppet han lasten og flyktet. Da vi gikk bort til stedet, så vi det var to legger og et stykke av bogen på et lam. Christian og hans svoger Ola Vedal (oppsynsmann i Snåsa fjellstyre) mente at en liten rev ikke ville ha kunnet rive løs et så stort stykke kjøtt, så de mente at lammet var drept av et større dyr, og så hadde reven forsynt seg etterpå.

Vi dro fra Drevsjøen 14. august , stoppet litt hos Tor Jentoft på veien til Trondheim. Der overnattet vi tradisjonen tro hos Ole og Turid Brønmo, som bl.a. vartet opp med en praktfull elggryte. De har en Yorkshire terrier, Oxford, som ifølge eierne ikke liker andre hunder. Det gikk bra, fordi Oxford tolererte Chomsky på passe avstand.

Det ble en praktfull fjellferie igjen. Men jeg må nok innrømme at alderen begynner å gjøre seg gjeldende. Er mer svimmel enn før, stiv og støl og ustø, så jeg føler det er et under at det går så bra som det gjør. Vanlig levetid for Chomsky er ca. 12 år. Hans form er stigende, mens min er fallende. Så når han takker for seg, er det ikke mye igjen av meg heller, så det kan passe bra.